lørdag 19. august 2017

Vinden over djupet




alt speglar seg i vatnet
trea speglar seg
fjella speglar seg
himmelen speglar seg
og leitar etter skuggen av seg sjølv
i djupet

alle speglar seg i vatnet
og ventar å finne fragmenterte bitar
av seg sjølv i det andre elementet,
finne sine eigne fargar
og noko av sitt eige sjølv
i djupet

på dei stille, rolege dagane
når vinden ikkje er til stade

for berre vinden bryr seg ikkje,
berre vinden bles av heile greia
og rotar opp vatnet
så fargane forsvinn
og ingen kan sjå eller finne
nokon ting
i djupet


fredag 18. august 2017

Kanskje fugl




kanskje kunne eg vere ein fugl
tenkjer eg
spring gjennom skogar landskap
der eg er kjent fri levande pustande
lukkeleg
ja
lukkeleg i meg sjølv
svevar gjennom denne verda som er mi
heile vegen
til deg


fredag 11. august 2017

Sår kan gro



såret kan gro
såret kan lukke seg
over alt det vonde,
kle inne alt som stakk
som sverd i sjela

dekke over smerta
som endå er der,
den som duppar like under overflata
og berre somme tider dukkar opp

såret kan lukkast att,
huda lækjast – bli heil
og glatt
på ein ny måte, ein annleis måte
enn før

og arret står att som ein bauta,
eit merke over dagar du har levd
sorg du har møtt
gått gjennom, integrert
som ein ny, herda og bestandig del
av deg sjølv

tida går, sår kan gro
og minna falmar som i tåke,
men noko
noko
ligg att, vil – alltid – liggje  att
like under huda